Det er ikke utlendingene som skaper kløften mellom akademia og sivilsamfunnet. De problematiske sidene ved internasjonaliseringa av norsk forskning løses ikke med kvoter for norske nordmenn, men med mål som reflekterer hva vi vil oppnå med forskning i Norge.
Sommeren 2017 tok uskylden av begrepet «internasjonalisering». I alle fall om man skal følge et knippe av norske forskere som i løpet av sommermånedene gikk ut med sin bekymring over den sterke økningen i antallet utenlandske ansatte ved norske universiteter. Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2017 viser nemlig at andelen utenlandske doktorander i Norge har økt fra 9 prosent i 1990 til 38 prosent i 2016.
Statsviteren Øyvind Østerud mener at internasjonalisering – «det mest motstandsløse honnørordet i forskning og høyere utdanning» – har fått så stort spillerom at tendensen truer med å utradere et annet førende prinsipp for norsk akademia, nemlig samfunnsoppdraget. Frykten deles av historieprofessor John Peter Collett, som er redd det ensidige fokuset på internasjonalisering skaper «eliteinstitusjoner uten kontakt med resten av samfunnet», der stadig færre ansatte kan norsk og har kjennskap til norske politiske forhold og hvor alle artikler skrives på engelsk.
Øyvind Østerud har rett i at forholdet mellom internasjonalisering og samfunnsoppdrag er et dilemma, hvor begge ytterpunktene er ødeleggende. Det kan være en motsetning mellom å være nasjonalt relevant og internasjonalt ledende. Det fins gode grunner til å spørre seg om alt skal skrives på engelsk, og om forskningen er innrettet på måter som dekker de ulike oppdragene universitetene er pålagt. Men antakelsen om at utenlandske forskere ikke vil kunne skjøtte samfunnsoppdraget, er feil, og har bidratt til at debatten tidlig kom inn på feil spor.
Særlig galt gikk det da Senterpartiets forskningspolitiske talsperson Anne Tingelstad Wøien åpnet for å innføre kvoter for utenlandske forskere. Dette ble – heldigvis- kontant avvist både av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og av rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo. Men utspillet bidrog ikke til å svekke inntrykket av at det er utlendingene som er problemet.
Dermed var det naturlig nok en rekke utenlandske forskere som reagerte. Blant dem var litteraturforskeren Giuliano D’Amico ved NTNU – italiensk, norskkyndig Ibsen-forsker, som ved sin blotte tilstedeværelse i debatten egentlig burde ha flyttet debattens fokus. D’Amicos hovedpoeng var at det er kvalifikasjoner og ikke nasjonalitet som må være avgjørende når universitetene skal ansette forskere. Dette poenget ble avvist av Collett som «for enkelt». For hvem skal ta ansvar for samfunnet rundt, dersom kvalifikasjoner settes ut i fra en universell standard? repliserte Collett.
Men det er jo nettopp her – i kvalifikasjonene – at diskusjonen burde ligge. For dersom internasjonaliseringa i akademia truer universitetenes evne til å løse samfunnsoppdraget, er det ikke utlendinger som er årsaken, men vilkårene de ansettes på. Og vilkårene er jo de samme uavhengig om de er utlendinger eller ikke. Dersom vi ensidig verdsetter forskeres evne til å skrive engelskspråklige artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, så er sannsynligheten til stede for at tendensen Collett og Østerud er bekymret for, fortsetter. Men det er ingen grunn til at utlendinger ikke skal kunne konkurrere om stillinger rettet inn mot fagområder med særlig ansvar for det norske, og være i stand til å løse dem på en like god måte som en hvilken som helst nordmann.
Denne problemstillingen- internasjonalisering av akademia og om det innebærer at universitetene fjerner seg fra folk – handler ikke først og fremst om ansettelser, men om hvilke mål akademia setter seg som viktige. Det er mulig å forvente samfunnsmessig deltakelse og forskningsformidling av universitetsansatte. Litteraturhuset i Trondheim har for eksempel hatt stor glede av utenlandske forskere ved NTNU som har drevet kunnskapsformidling for et bredere publikum – på norsk. Da den spanske nevrologen Joan Vidal Crespi, stipendiat ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap på NTNU, foredro om «Musikken og hjernen» tidligere i år, ble foredraget så populært at flere ble stoppet i døra og ekstraforedrag måtte settes opp. Til det siste foredraget ble litteraturhuset i siste øyeblikk nødt til å bytte til det aller største lokalet, slik at 260 publikummere kunne få plass. I slutten av september skal Crespi bidra igjen – da i forbindelse med lansering av barnebokforfatteren Kari Stais siste bok. Det er langt mellom forskere – uavhengig av nasjonalitet – som bidrar med fagformidling for et bredere publikum med like stor glød og entusiasme.
Dersom vi ønsker universiteter i Norge som både holder internasjonalt nivå og som holder samfunnsoppdraget høyt, må det gjenspeiles i de kriteriene forskere ansettes etter, og i de målene vi vurderer universitetene på. Samfunnsoppdraget nås ikke dersom kvalitetskriteriene ensidig bygger på internasjonale publikasjoner. Lokale problemstillinger, forskningsformidling, norsk språk og deltakelse i offentlige ordskifter – alt dette er kriterier det er fullt mulig å verdsette høyere. Men da er det her debatten bør ligge.
Heidrun Åm er forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun har en Phd i statsvitenskap fra Universitetet i Wien.
Trond Åm er utdannet idéhistoriker, og arbeider som daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim.
Gjestespalte i Universitetsavisa 11.8.2017.
Trond Åm 